«Da Hermann nærmet seg pensjonsalderen, bestemte han seg for å gjøre det han hadde mest lyst til»

Det var aldri planen til Hermann Knutsen (70) å bli forfatter. Men nå er han det likevel.

Kari Margrete Frøyland, 03.10.24

Det er hustrig på Unstad i Vestvågøy den første oktoberdagen. Kulda etter nattens uvær fyller fremdeles rommene i det gamle nordlandshuset midt i «gården», som bebyggelsen på Unstad kalles. Her vokste Hermann Knutsen opp, sammen med mor, far, en tante og tre søsken. Foreldrene drev gårdsbruk, og faren jobbet i fiskeriene. Det var enkle kår, men bygda hadde både barneskole, butikk og postkontor. Han vokste opp med fortellingene om de som hadde levd her før. Om den gang livet stilte krav om arbeid og deltakelse fra barnsben av. Om den blinde bestemoren, som døde før han ble født, og som han aldri rakk å møte. Om mannfolka som måtte gå den smale, og ikke ufarlige, seks kilometer lange veien ferdselsveien til Eggum for å ro fiske. Om broren til oldefaren, som mistet alle sønnene på havet, og som til slutt spikret for vinduene for å slippe å se det som hadde tatt fra han det kjæreste han hadde.

Diktet som ung

Hermann har alltid likt å lese. Spesielt de store forfatterne, klassikerne i verdenslitteraturen. Hamsun, Dostojevskij. Men noen konkrete planer om å bli forfatter selv, og å skrive om bygda han vokste opp i, har han ikke hatt.Ikke at han ikke har skrevet. For det har han. Hermann Knutsen debuterte med dikt allerede mens han gikk på gymnaset på Leknes, i antologien «Nordfra 1975», utgitt på Nordnorsk forfatterlag. Men deretter skulle det gå 46 år før neste publikasjon. Den kom ut på hans eget forlag, Tante Frida Forlag. Tittelen var «Sauedikt», med undertittelen «En diktsyklus i tre deler om det å starte opp og drive med sau». Hermann Knutsen gjorde akkurat det undertittelen sa. Startet opp og drev med sau, på hjemgården på Unstad, som foreldrene hadde gjort. Men først etter en lengre omvei i livet.

Flyttet nordover

Etter gymnaset fulgte studier i samfunnsvitenskap i Tromsø. Så fulgte et langt og broket yrkesliv som førte han fra sted til sted – Oslo, Trondheim, Gudbrandsdalen og til slutt Lillehammer. Tusenårsskiftet var passert, det samme var 50-årsdagen. Hermann var skilt, ungene var flyttet ut. Han jobbet som lærer på videregående på Gjøvik, og hadde nettopp bygget seg hus.

– Men noe dro meg nordover. Jeg tenkte at det var nå eller aldri. Skulle jeg flytte hjem igjen, måtte det bli da, sier han.

Tok over hjemgården

I 2007 vendte han hjem til Unstad. Han fikk jobb i Vestvågøy kommune, og begynte å restaurere barndomshjemmet. Utenfor sto engene frodige og grønne.

– Det var for galt at ikke jorda ble drevet. Så jeg begynte med sau, sier han.

På det meste hadde han 150 vinterfôra, halvparten norsk kvit sau, halvparten villsau, ved siden av full jobb som saksbehandler på rådhuset på Leknes. Det krevde sitt. På et tidspunkt kom også datteren hans flyttende til Unstad med barn.

– Jeg hadde håpet at hun kanskje skulle overta gården, sier Hermann Knutsen.

Men etter tre år vendte hun nesa sørover igjen.

Tømte fjøset for godt

Hermann Knutsen sto på nytt ved et veikryss. Han var pensjonert fra jobben i kommunen, og nærmet seg 70. Skulle han utgi noe, måtte det bli nå.

– Jeg skrev en god del de siste årene jeg drev med sau. Jeg benyttet muligheten i den rolige tida på vinteren, fra januar og fram til lamming i mars-april. Da jobbet jeg nokså strukturert. Sto opp i 6-tiden og skrev to-tre timer, både dikt og noveller, forteller han.

Men gårdsdrifta krevde for mye. Han måtte ta et valg. Og da fjøset ble tømt for dyr, kunne han endelig konsentrere seg om forfatterskapet. «Verselinjene dirrer av livshunger», skrev Bjarne Benjaminsen i Lofot-Tidende da han anmeldte «Sauedikt». Boka handlet vel så mye om Hermann Knutsens eget liv og refleksjoner som å starte opp og drive med sau. I hvert fall slik en praktiker tenker. Diktene handler ikke om driftsopplegg, fjøsbygging, fôring og produksjonstilskudd, hvis noen skulle tro det.

– Jeg har lurt på om det var rett å ha den undertittelen. Den er litt ironisk, sier han.

– Boka handler kanskje mest om levd liv?

– Ja, den gjør jo det.

Veksler mellom sjangre

Året etter at «Sauedikt» kom ut, ga Hermann Knutsen ut novellesamlingen «Livets rett». 14 noveller i alt, også den utgitt på hans eget forlag. Og nå, to år senere, kommer den første romanen. Den har fått tittelen «Hjemkomst».

– Dikt, noveller og nå roman. Hvorfor ulike sjangre?

– Det handler vel mest om hva jeg har hatt tid til tidligere. Jeg vil ikke kalle meg verken det ene eller det andre, verken dikter eller romanforfatter. Men at jeg ikke har skrevet roman tidligere, handler mest om at jeg ikke var i stand til å utføre det før nå. Det krever mye arbeid, sier han.

Dikter om hjemstedet

«Hjemkomst» handler om mennesker som forsøker å finne fotfeste i verden. Adam har vært soldat i utlandet, og høstet vonde erfaringer. Nå vil han forsøke å leve et normalt liv i ei bygd hjemme i trygge Norge. Det samme forsøker flyktningen og krigsofferet Nadia. Begge ender opp med å bo på Unstad, uten at stedet i boka heter det. Men naturen, landskapet, surfestranda og fjellene, de er der, som kulisser rundt handlingen. Hermann Knutsen understreker at alle personene i boka er oppdiktet.

– Ingen trenger å være redde for at jeg skriver om dem. Jeg skriver om folk som er ute og kjøre i livet, som mister taket. Jeg henter selvsagt noe fra egen erfaring i livet, men det er på ingen måte noen selvbiografi, sier han.

– Du har ikke vært soldat i utlandet?

– Nei.

– Så alt er ren fiksjon, bortsett fra landskapet på Unstad og i Lofoten?

– Det kan du godt si. Men det er satt inn i en reell kontekst. Europa oversvømmes av flyktninger, folk som har hatt berøring med krig og katastrofer. Det gir oss et samfunn som er mer labilt i dag enn tidligere, sier han.

– Det er dystert?

– Rammen rundt er dyster, ja. Hovedpersonene i boka har opplevd krig. Nå skal de forsøke å leve vanlige liv, sier han.

Valget av Unstad som kulisse er ikke tilfeldig.

– Unstad er på mange måter en død bygd. Vi oversvømmes av turister og surfere, men svært få velger å bo her. Det er derfor hovedpersonen Adam flytter hit. Han vil ha en plass han kan gjemme seg bort.

Får innspill fra forlag. Hermann Knutsen har allerede planene klare for en oppfølger.

– Så karakterene i boka overlever?

– «Hjemkomst» er en roman med avslutning. Men karakterene er ikke borte, i hvert fall ikke alle.

Han benytter profesjonelle redaktører som sparringspartnere til bøkene.

– Jeg lager et utkast, et råmanus. Så jobber jeg med det. Men på et tidspunkt blir jeg blind på teksten. Det er da det er fint å innspill fra andre, og da kjøper jeg redaktørtjenester fra forlag, Jeg ønsker jo å levere kvalitet, sier han.

Blir værende

Et omflakkende liv til tross, han har kommet hjem for godt. Hermann Knutsen har ingen planer om å flytte fra Unstad, selv om sauene er slaktet og fjøsdøra lukket for siste gang. Han driver fortsatt jorda, og høster rundballer for salg.

– Hvem skriver du for?

– Egentlig skriver jeg jo mest for meg selv. Jeg vet ikke. Saueboka har nok solgt best hos folk litt opp i årene. Men den fortsetter å selge, og jeg har opplevd at en del yngre folk har lest den, sier han.

– Er du forfatter på heltid om ti år?

Han vrir seg i stolen. Liker ikke tittelen.

– Jeg er først og fremst en lesehest som liker å skrive. Så ja, jeg håper jo det. Jeg får si som «gamlingan»: Hvis helsa holder.

Tre bøker har det blitt i alt. 19. oktober utgis den foreløpig siste boka i forfatterskapet, romanen «Hjemkomst».

Lenke til original artikkel: Lofotposten I På tre år har Hermann Knutsen gitt ut både diktsamling og novellesamling, nå kommer første roman

Anmeldelser

«Hermann på Unstad går like i fleisen på tidas ånd: Man skal for all del ikke la seg lure»

Hermann Knutsen: Livets rett. Noveller

Tante Frida forlag, 2022.

– Alle novellene handler om hvordan den lille stakkaren i verden prøver å overleve, forklarte Unstad-forfatteren Hermann Knutsen til Lofot-Tidende da han utga sin første novellesamling, Livets rett, i fjor.

Ett år er kanskje lenge for eksempel i avisverdenen, men i litteraturens livsrytme er det for et lite pustehull å regne. Og Knutsens bok kan virkelig leses år etter år. Liksom juletradisjoner eller årgangsvin holder oss gående, så blir ikke Knutsens skriveform avleggs. Nei, hørt slikt? Avleggs? Dette er fortellinger som knytter leseren til levd liv bakover i tid, til (forestilte) personer fra en nær, men svunnen tid. Novellene stimulerer til innlevelse og fordypning i menneskets lodd: Ved å ta oss med til ei bygd under Himmeltinden et sted i en ikke altfor fjern fortid, lar boka oss gjenoppleve og forestille oss livsmening og prøvelser som – selv om de på et vis hører en forgangen tid til – er gjenkjennbare og blir levende i oss.

Boka er usedvanlig sterk. De korte novellene beskriver små episoder eller tar utgangspunkt i en karakters indre liv på et bestemt tidspunkt i livet. Dette indre livet beskrives gjennom øyeblikksstemninger, gjennom korte ytre handlingsforløp. Idet novellen avsluttes, sitter stemningen i bringen på leseren – en sårhet, en lengsel, en tvil, et savn. Enten novellen ender med et lett «poeng», eller den bare åpner seg mot havet og himmelen til den jevne takten av åreskvulp, så har inntrykket festnet seg – vi kjenner oss nær et menneske (eller to). I tittelnovellen (spoiler alert!) deler vi gutten Petters sorg over lammet som dør i armene hans, og vi kjenner faren Henriks smerte der han ikke makter eller tillater seg den minste sentimentalitet idet det går som det måtte gå.

Videre henger novellene i samlinga sammen, slik at vi kan snakke om hybridsjangeren «novelle-roman». Karakterene går igjen fra fortelling til fortelling, slik at flere sider av dem tilkjennegis. Novellene kaster lys over hverandre, bidrar til tolkningsmulighetene. Noen ganger er det vanskelig å få det helt til å stemme: Karakteren «Alf» kan i første novelle framstå som en slags «tomsing» – men i neste novelle virker det ikke lenger slik? Men dette er ikke egentlig et problem: For idet hver novelle står støtt i seg selv, bidrar bare denne type spørsmål til å involvere leseren: Vi inviteres til egeninnsats for å samle trådene og danne oss et helhetsbilde over personene.

Karakterene er meislet ut med tydelige trekk; slik får også novellene sin snert. Men denne snerten går så langt fra utover karakterenes dybde, Knutsen unngår karikerte typer. Han behersker novellekunsten, der den store spenningen framtrer «mellom linjene» – i det uskrevne og antydede. «Novelle-roman»-formatet kommer jo her til sin rett, det egner seg utmerket til å tegne det opp et stadig mer mangfoldig bilde av den enkelte. Den samme Kristian som er bygdas vekkelsespredikant og (på grunn av et visst bakteppe) nekter å ta livet av en kval som har rekt på land, er for eksempel også familiens største utviklingsoptimist. Det framgår av en ny novelle lenger ut i samlinga. Det er hans svigersønn Henrik som holder standhaftig stand mot utviklingsoptimismen og lengter til «gamle dager.» Og samtidig som Henriks dype følelser og lengsler vises fram over flere sider, er det altså den samme Henrik som kommer til kort i å vise følelser overfor sønnen. Ja, hvis det virkelig er hans sønn, da. Her må man lese hele boka for å ane kompleksiteten i bygdas indre liv.

I sin første bok, Sauedikt, slo Knutsen an en tone som traff midt i – det vil si like på tvers av – tidsånden av i dag. Boka fikk velfortjent oppmerksomhet utover den helt lokale interessen. Sauedikt var en utgivelse med særpreg, ikke minst på grunn av forfatterens sterke vilje til å nå gjennom med en ektefølt tematikk. Men Knutsens andre utgivelse markerer en ny høyde i forfatterskapet, hvor forfatterens språkfølelse er upåklagelig vár. Boka gjør inngående inntrykk, og fortjener lesere i mange år framover. Man skal for all del ikke la seg lure av at boka er utgitt på Unstad-væringens eget forlag, for her har vi å gjøre med novellekunst på høyt nivå.

-Bjarne Benjaminsen, Lofot-tidene, 15.desember 2023.

Lenke til orginal artikkel: Litteratur, Historie | Hermann på Unstad går like i fleisen på tidas ånd: Man skal for all del ikke la seg lure (lofot-tidende.no)

”Sauedikt” – spennende bokutgivelse fra Lofoten i høst

Jan R. Iversen, Tromsø

Kan du tenke deg en poetisk innfallsvinkel til det å «bryte opp» og finne nye utgangspunkt for tanken, kan denne diktsamlinga være noe for deg. Forfatteren og Lofotingen, Hermann Knutsen, har i mer prosastil skrevet noe av det beste jeg har lest om den indre opplevelsen av naturen i Lofoten. Det lille mennesket i møte med det storslåtte.

I denne boka tar Knutsen dikt-formen i bruk for å angi en indre reise i livet og naturen, med fokus på forholdet mellom menneske, husdyr og natur. Det er ei reise mange av oss kan ha nytte av, i dagens kommersielle og overfladiske verden.

”Sauedikt” er en diktsyklus der sauene spiller hovedrollen. Den avviker fra mange diktsamlinger ved at diktene kommer i tilnærmet kronologisk rekkefølge. I del 1 følger vi jeg-personen som bryter opp og etablerer seg med sau i ei bygd. I del 2 tas vi med inn i arbeid og erfaringer som følger med etableringa og årstidenes gang. Og i del 3 får vi innblikk i refleksjonene i etterkant. Var denne reisa verdt valgene som ble tatt?

Flere ganger dirrer underteksten og åpner for mange ulike fortolkninger. Beskriver diktene sauers vesen og adferd, eller er det kanskje oss mennesker som Knutsen ikler sauens skikkelse? Og er det sauer eller oss mennesker som voktes av en kjærlig, men samtidig utilregnelig guddom? Og er denne herskeren en metafysisk guddom, eller en konkret politisk og økonomisk herskende elite? Ikke greit å skille mellom de to når både mennesker og sauer ofres for at herskerens eget regnskap skal gå opp. Uansett om det skjer ved hjelp av ei slaktemaske i et fjøs eller med en tomahawk-rakett i Irak eller Afghanistan.

«Sauedikt» gir næring til tankene, og som all poesi anbefales den lest i en godstol og i en situasjon der man også har tid til å lytte til sine egne refleksjoner.


Hermann Knutsen «Sauedikt. Diktsyklus i tre deler om det å starte opp og drive med sau» IBSN 978-82-998368. Tante Frida forlag, 2021. Pris 299,-