Historien om Unstad

Spor funnet etter mennesker fra ca. år 150 f. Kr.

På den tiden gikk havet helt inn i bunnen av bygda. Og graver en litt i jorda tar det ikke lang tid før vi kommer ned til tykke lag av fjæresand. Den lyse, fine sanden som vi ser nede på stranda og som havet og vinden til stadighet fyker inn over bygda. Og legger vi oss på kne og studerer den grundig ser vi at den er full av av bittesmå skjell. Større skjell og kvalbein vasker Breielva, bekken som renner gjennom bygda ut, opp til overflata, år om annet, til glede for oss da vi var unger.

Menneskene kom tidlig til Unstad. Og også etter dem kommer det fram nye spor og viser seg for oss. Kanskje var det fisken og dyrelivet som trakk menneskene hit. Men nok ikke bare det. For det var et underlig sted de var kommet til. Gudene var mange og viste seg i alle ting for dem. I fjellene, i det tordnende havet og i den brølende vinden. Og vi som bor her i dag, synes også at stedet er spesielt, og når vi er borte fra bygda, lengter vi alltid tilbake. For fjellene, som er både svarte og grønnkledde på samme tid, er magiske; stormene helt kostelige i all sin velde, men også farlige når de feier på langs gjennom bygda og får tallene på Richters skala til å dobles fra de tallene Yr.no predikerer.

Vi mennesker blir både ekstra ydmyke og fulle av glede over å leve på dette stedet, og adrenalinen pumper ofte i blodet, spesielt når biler løftes fra bakken, hustak rives opp og bygninger flytter på seg. Det gir krydder i tilværelsen. Da sier vi: «Han va sterk i dag!»

Og vi får en ny påminnelse om at naturen skal en ikke kødde for mye med, og at det alltid er noe som er større og mektigere enn oss. Og når sola kommer tilbake, er alt bare kos og pur glede, og merkedagen når den skinner på kjøkkenveggen har alltid vært en del av vår og bygdas felles bevissthet.

Men tilbake til de eldste sporene; da jeg skulle grave ut ei tomt her på gården i 2020, dukket det opp spor etter menneskelig aktivitet i bakken rett nedenfor huset. Like under gresstorva lå det en ring av knyttnevestore steiner, svarte av aske og fett, tydelig utsatt for sterk varme. Noen var sprukket av ilden og delt på midten. Inni og under steinringen lå feit aske og oppå dette var det strødd med dyre- og fiskebein.

Det var ei kokegrop vi hadde funnet. Slik laget de maten. Pakket den inn, og la den i bakken sammen med gloheite steiner og dekket over med torv. En perfekt ovn. Hvor gammel kunne den være? Aska og beina ble sendt til C-14 datering.

Jeg ser disse menneskene for meg der de sitter på bakken og venter på at maten skal bli stekt, ja, kan nesten kjenne den deilige matlukta i nesen. Og praten gikk nok om hverdagens utfordringer, eller de bare satt der og filosoferte over livet og alt det magiske de hadde rundt seg. Og kanskje en av dem, som hadde ei lyrisk åre i seg, etter at han/hun hadde spist seg mett på saftig lammebog, og tørket fingrene i gresset, reise seg og takket for maten gjennom å framføre et stort sauedikt til ære for både gudene og menneskene, og dette magiske stedet som ga dem alt de trengte for å leve sine liv.

For folk på den tiden var nok akkurat som oss, ja, noen vil kanskje mene de var noen knepp smartere, for de bodde i tette fellesskap med hverandre, på parti med naturen og dyre- og fuglelivet rundt seg, uten å ødelegge, uten å rive ned livsgrunnlaget for de som skulle komme etter. For ca. 2170 år siden, lagde noen ei kokegrop i hagen min på Unstad. Det er svært lenge siden, hele 170 år før Kristus gikk på jorda langt borte, og som vi vet så mye om. Disse menneskene vet vi mindre om.

Men sporene etter disse personene og det måltidet de spiste ligger her, bevart i sanden har de ligget skjult i alle disse årene, like tydelige og klare som om de skulle vært her i går og bare forlatt det ei kort tid for å gå seg en tur. Det er det jammen rart å tenke på.

Comments (1)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *